Jeg hadde aldri vært der og det eneste jeg visste om stedet var drinken Singapore Sling som den ble servert på Raffles Hotel og den engelske forfatteren Rudyard Kiplings poesi om at ”east is east and west is west and their twains shall never meet”. At Singapore var blitt et slags knute-punkt for handel i Asia var på dette tidspunkt ukjent for meg.

-Fremtiden, sa jeg seriøst til Frank. –Fremtiden din er Bagatelle. Vi hadde nettopp fått den første Michelinstjernen i -86.

Frank var uenig i hvor fremtiden lå, reiste til Singapore og opprettet Snorre Food.

Det var altså Frank som fikk meg til å oppdage Singapore og jeg er i dag ganske sikker på at folk i bank og finans og shipping og kasinodrift og tekstiler og turisme og elektronikk og teknologi og ikke minst havnevesenet i kanskje verdens største havneby, er overbevist om at republikken Singapore er fremtiden.

Frank har vært synlig blant asiatere i mange år nå. Ettersom han rager to hoder over dem. Men ikke bare derfor. Det norske hoffet, norske ambassadører, konsuler, kokkespirer og hele Asias kokkestjerner har vært innom Frank.   

Han leverer varene, er sin egen sjef, men også norsk sjømats steady-ready mann og talsmann for norske verdier og norsk matkultur.

Rart hvordan vi utvikler oss.

Singapore for meg er Frank Næsheim, selve klippen i Asia og jeg ville aldri finne på å sette foten på asiatisk jord uten Frank og hans kortesje i nærheten. I hvert fall ikke hos skredderne, i hvert fall ikke inne i Sentosa Fun Resort med Universal Studios kulisser og i hvert fall ikke inn i Marina Bay Sand-byggverket. Dette nye symbolet på Singapore er på mange måter en studie inn i den fjerde verden. Kasinoene, shoppingsentrene og mylderet av business i denne maurtuen kan fort skremme bort folk fra nordiske langstrakte vidder, tykke skoger og uoverstigelige fjell.

Bare så det er sagt. Det tar litt tid å akklimatisere seg i denne inkarnasjonen av rendyrket konsumerisme hvor det meste måles i Singapore-dollar.

Men det tar ikke lang tid å finne celebrity chefene.

Alle har etablert seg på Marina Bay stripa; Ramsay, Tetsuya, Puck, Quek, Batali, Boulud, Myers, Thompson….

Singapore er gjennomklimatisert og man holder seg inne i airconditioning’en. Ingen spaserer i gatene i denne byen. Med snitt-varme over tretti celsius og høy luftfuktighet året rundt er det bare kineserne som driver sine kjøkken utendørs. Dem er det til gjengjeld mange av og pepper- og chilikrabbene tilberedes og serveres på en måte som gjør at vanlig antrekk i hvitt i denne varmen er fullstendig uegnet. Alt spises med fingrene på steinaldervis. Ellers er det ikke mye som minner om steinalder på denne moderne halvøya. Konsertene, Formel 1 løpene, skyskraperne... Vet man ikke bedre kan det være som å våkne opp i en seng midt på Manhattan etter 12 timers flytur med Singapore Airlines Airbus A 380.

-Singapore is boring, sa en kvinnelig italiensk matjournalist jeg møtte i Tokyo for noen år siden der vi satt side om side i en sushibar.

Etter et liv på restaurantkjøkkener rundt om i verden kan jeg konkludere med at matjournalister og restaurantanmeldere danner en yrkesgruppe som blir så blaserte og bortskjemte at deres liv blir overordnet dødskjedelig, blodfattig og gledesløst i all iveren etter å analysere.

Hver gang Frank og jeg møtes, om vi sitter i baren på Fullerton eller har en søndags champagne brunch på Four Seasons eller Ritz Carlton, som for folk som bor her er på linje med en skitur ut i marka, kan vi le og snakke om hvor fremtiden er.

Jeg spøker med Frank med et seriøst og spørrende uttrykk.

-Den er definitivt ikke på Bagatelle i Bygdøy Alle, smiler lille Frank.

Vi ler og skynder oss for å få fantastisk mat hos Burnt Ends, Justin Quek eller Bincho.

Definitivt det motsatte av kjedsomhet.

Fremtiden er definitivt på Franks side.