Arvtageren André Allard, knapt gift med sin Fernande i 1946, plasserer henne som den ansvarlige på kjøkkenet. Med en urokkelig ambisjon om å by sine gjester på ekte kokekunst og med all kunnskapen fra Marthe blir det Fernande som bygger stedets renommé videre. Den første stjernen kommer dansende i 1951. Gjeddeboller og coq au vin er blant spesialitetene. Sprøstekte froskelår badende i fresende smør, store snegler bakt i ovn med hvitløk og persille, knasende friséesalat med stekt flesk og skarp vinaigrette, piggvarcôtelette med beurre blanc, oksekjaker i rødvinsaus, sjøtunge meuniere, and med olivensaus, gårdskylling stekt på broche, grillet laks med béarnaise. For ikke å glemme baba med rhum eller bringebærbakverk gjennomdynket med bringebærbrennevin. Ingen gikk til Allard for å gjøre gastronomiske oppdagelser. Alle gikk dit for å gjenfinne de gode gamle kulinariske kjenningene. Slik er det også i dag. Nesten som en reise tilbake i tid. Det enkle og upretensiøse stedet fikk gastronomenes fulle oppmerksomhet allerede i 1952 med to michelinstjerner for sitt klassiske kjøkken i et Paris som reiste seg etter okkupasjonen.

Kokekunst er en lidenskap som sitter i ryggmargen, i pannebrasken og i venstre hjernehalvdel. En lykkelig galskap som gjør hjertet lett og sjelen varm. Den sanne glede å begeistre folk til bords, men når ildsjelene dør forsvinner også energien. Og som kjent, ingenting varer evig - Chez Allard bytter eiere, drivere og kjøkkensjefer. Stjernene forsvinner. Vitaliteten i huset og den genuine, energiske kokekunsten som Fernande hadde innført visner. Allard blir en anonym og falmet stjerne inntil stedet nylig har fått en renessanse gjennom blodoverføring fra superchef Alain Ducasse og hans imperium. Allard har igjen blitt Allard som den var med sine klassiske spesialiteter og sitt autentiske tredvetalls miljø. Mitt stalltips er at den veldig snart vil gjenerobre en av de tapte stjernene fra forrige århundre og le chef de cuisine, enda en kvinne, Laetitia Rouabah, kan stolt smile over suksessen. Ingenting er forandret. Kjøkkenet ligger åpent midt i inngangspartiet. De tre spisestuene står der som før. Enkelheten er som før. Menyen og vinkartet er selvsagt oppjustert, men prinsippene er de samme. Serveringen er omhyggelig og oppmerksom til minste detalj. Og Laetitia føyer seg inn i historien som den tredje kvinnen hos Allard. Et måltid hos Allard er også en studie i fransk spisekultur. Franskmenn spiser tre retter til lunsj og tre retter til middag. I krig som i fred. Tre retter komponert for kropp og sjel og velbehag og sosialisering. En restaurants første prinsipp er å lage så god mat at folk vil tilbake. Alain Ducasse har lyktes med en rekke bistroer i Paris. Benoit, Aux Lyonnais, Rech og nå altså Allard. Alle drives etter prinsippet om at folk skal ha lyst til å komme tilbake. Det er ikke mer komplisert enn det. Men superstar Ducasse driver også helt parallelt den store kokekunsten på Louis XV i Monte Carlo, Meurice og Plaza Athenée i Paris og Dorchester i London. Fire fullriggere i trestjernersklubben. Man kan undres over hvordan dette er mulig. Er Ducasse et overmenneske? Han kan skryte av mer enn tjue stjerner fordelt på restauranter i New York, Tokyo, Las Vegas, Beirut, Frankrike og resten av verden. Svaret har han selv.  - Jeg vet hvem jeg skal omgi meg med. Uten en organisasjon av stål og entusiasme og profesjonalitet ville alt vært kaotisk. Uten kunnskap og formidling av kunnskap vil ingenting utvikles.

”Savoir faire, faire faire, faire savoir” er hans doktrine. Så enkelt og likevel så komplisert for de fleste av oss. På godt norsk blir det som å lære seg noe i livet, gjøre det man har lært og deretter bringe kunnskapen videre. Det er fristende å legge til at Ducasse trolig både er Guds utsendte og den Benådede. Året 1984, året han fikk sine første to michelinstjerner som chef på Juana i Juan-les-Pins, ble også året han som eneste overlevende og hardt skadet etter et Lear-Jet flykrasj kunne undre seg over hvorfor han ble spart.