Er du utholdende nok og tålmodig nok i påvente av å blåse liv i en drøm om eget sted, klarer du ti år til med ledelse, nyåpninger og rådgiver for utallige japanske restaurantkonsepter i Singapore. 

 Sosiale media har definitivt sørget for at ”hull i veggen”-steder hvor maten er utsøkt og  opplevelsen uforlignelig ikke lenger er uoppdaget.

Hemmelige adresser er ikke lenger hemmelige. Alle vet om nyåpnede steder nesten før de finnes. Jungeltelegrafen er konstant på.

Facebook og Instagram. omstreifende kokker, bloggere, restaurantanmeldere og den sykeste av alle, Tripadvisor, har sørget for umiddelbar kartlegging av nye, trendy og hippe matsteder.

Det var ren flaks at det var ledig plass hos Bincho at Hua Bee den kvelden. Vi trodde vi hadde oppdaget stedet etter en fortrolig samtale med en servitør hos André Chiang som selv hadde stedet som en av sine favoritter.  

 Bortgjemt i boligdistriktet Tiong Bahru ble det mange runder med taxi i Moh Guan Terrace før vi fant den rare lille inngangsdøren og fikk plass ved den smale, lille grønne marmordisken med kokkene midt imot bak den glødende grillen. Det var som å sitte helt ytterst på rekka og klamre seg fast til benken og undre seg over om dette var rett sted for en matopplevelse.

For innerst inne i lokalet ser vi den kule cocktailbaren, musikken, hipsterne og den feminine, unge laidback servering ved spisebaren og ved de små runde bordene.

 Etter et par japanske øl ble vi  fortalt at stedet hadde i seg en inspirasjon fra japansk Yakitori-Ya kultur og at menyen var komponert rundt Tori, altså kylling og Yaki, en tradisjonell japansk grill fyrt opp med hvitt trekull.

Og på den altså kylling hele veien. Alt på kyllingen.

Vinger, hals, lever, hjerte, krås, kam, lår, bryst, tær, suppe og ikke minst den siste lille rest av kjøtt fra fjærkreet skrapet ut fra brusk og ben tilberedt som en stekt kake med en rå hønseegg-plomme over. Umiddelbart som en overdose av kylling, men alt kom i velsmakende miniatyrutgaver og det tok ikke lang tid før vi skjønte at vi var havnet i huset til en mester. Asai-san. En begavet  mester som selv sto bak Yakitori-grillen og gjorde alle de riktige grepene og som fort forsto at vi var spesielt interessert ettersom vi ba om mer og fikk smake alt. Grillet oksetunge og stekte vaktler og en 17 år gammel Hibiki-whisky til slutt fikk oss inn i drømmeland.

Ikke visste jeg at denne ydmyke mannen Asai Masashi hadde gått den lange veien fra Hyôgo-provinsen i Japan og havnet i Singapores restaurantmylder. Men jeg visste selvsagt at bak velsignet mat står bestandig kokkenes urokkelige entusiasme. Det er derfor det er så spennende å komme seg rundt.