Sjåføren ringer restauranten, han stopper opp, løper gaten opp og ned i regnet, holder adressen skrevet i rødt på en papirlapp. Telefonen brytes. Adressen viskes ut i regnskyllet. Vi tenker at dette stedet kommer vi aldri til å finne. Ny runde og forvirring. Alle tyr til fingerspråk. Ny oppringning. I samme øyeblikk ser vi en kokkeaspirant i gaten vifte med armene i regnskyllet foran en liten gang inn til en trang liten heis. Der var det. Umulig å finne selv i klarvær i denne gigantiske labyrinten av en by. De små stedene som serverer høyst personlig matlaging. Og de er mange. Ett helt langt liv her uten å rekke over alle. Turistguidene skryter av flere enn 160 tusen restauranter.

Vi skulle bare til denne ene bortgjemte plassen i plaskende regnvær. Inn i det lille rommet som søkkvåte katter. Fikk plantet kroppene våre ved den sobre spisebaren av utsøkt tremateriale. Da mesteren Kasumicho Suetomi gjorde oppmerksom på at han ikke ønsket fotoapparater og annet utstyr på den elegante spisedisken forsto vi alt om japansk kultur. Vi satt rett og slett til bords hos en famille med et språk og en mimikk som om vi hadde landet på en annen planet. Og det var ikke mange der. Det var oss, sidemannen til venstre og tre velkledde japanske damer til høyre. I et annet separat rom satt et selskap på to unge japanske par. I ærbødighet for mesteren som utførte kokekunsten rett foran øynene våre var det ikke mye samtale langs disken før vår sidemann ble for nysgjerrig og lurte på hvor vi kom fra og hvordan vi hadde funnet dette stedet som selv for innbyggerne var en hemmelighet. For ham var det blitt stamstedet. Måtte hit en gang i uken. En seremoni å la kroppen glede seg over den rene maten, rene ekstrakter av fisk, grønnsaker og fuglekjøtt omgjort til dashi, tofu, ris og forførende aromater i hver munnfull. Som å dukke inn i et smaksansenes kabinett av uoppdaget kulinarisk gods og vandre rundt i et annet rike av østens mysterier.

Mesteren snakker ikke annet enn med sine undersåtter. Kone og tre assistenter tar imot lavmelt kommando hver gang det er skifte av serveringer. Mange små og uhyre minimalistiske ornamenter helt til den svære keramiske krukken med kokt ris stilles på disken og det iblandes store mengder fiskerogn. Svære lakserognkuler og ris danner slutten på et estetisk kaiseki måltid hos Suetomi, Vi kommer ikke derfra før vi har fått i oss en stor og varm geléterning av langsomt kokt japansk frukt. Mesteren prøvde å forklare men det ble for mange konsonanter i ordene. Fordelen med å sitte tett i tett langs spisedisken er at gjestene ofte snakker engelsk eller fransk, men akkurat den frukten forble uidentifiserbar. Ingen klarte å fortelle oss hva det var. En hverdagslig Lost in Translation.