Jeg liker å gå til The Square i Bruton Street for lunsj. Det er det flere grunner til; Le chef Philip Howards kjøkkenteknikk som grunnlag for delikat mat er én av dem. De beste råvarer bearbeidet med sikkerhet og forståelse for rene smaker er en annen. Og energien i rommet hos dem som møter deg i døren innbyr til avslappet og uformell stemning. Vinserveringen er sikker og elegant. Dekantering av vinene inntreffer uten oppfordring og kun når det er påkrevet. Jeg liker stedet fordi det balanserer på den vanskelige likevekten mellom solid kunnskap og uanstrengt koreografi. Serveringen blir aldri slitsomt belærende eller streng og korrekt. Mange stjernerestauranter blir fort håpløse bastioner for skikk og bruk og skremmer den uformelle verden vekk i sin iver etter å fremstå som perfekte spisesteder. London er dog mer formell en resten av verden, det skal sies, og det blir også til en del av opplevelsen rundt et bord her. Restaurantscenen blir til et sosiologisk studie som ikke kun dreier seg om et godt måltid sammen med venner, familie eller forretningsforbindelser. Selv foretrekker jeg å gå til The Square med noen få utvalgte slik at matopplevelsen ikke torpederes av dårlige samtaler eller kjedelig prat om forretningsstrategi og firmastruktur. Det betryggende ved å sitte i de komfortable stolene er også at sluttregningen for opplevelsen ikke ødelegger for resten av dagen. Det er langt fra å være etlavbudsjetts sted, men en lunsj her gir virkelig valuta for pengene. Det kan være verdt å legge merke til, men de fleste stjernerestaurantene tilbyr meget prisgunstige lunsjer og ofte til halve prisen av en middag. I tillegg kommer innsparingen fra shoppingen som droppes til fordel for en lang og deilig romantisk lunsj med sin(e) utvalgte.