Det er ikke ofte det skjer på restauranter verden rundt, men når det skjer er det så vanvittig underholdende. Vår ydmykhet i forhold til den resolutte og sikre handlingen idet det glødende jernet biter seg inn glassmunningen, den kjappe vridningen og det nesten lydløse knekket da halsen skilles fra flasken. Vinen ble dekantert over i en enkel karaffel og skjenket i store glass .

Måten alt gjøres på forteller om stoltheten for selve utførelsen og blir som en tredje akt før selve nytelsen. Akkurat den kvelden kunne vi glede oss over mange store viner ettersom vi var mange til bords, men det er denne ene Ygay’en fra -42 jeg husker. Hadde aldri trodd jeg skulle falle så pladask for en Rioja noen gang. Har alltid ment at slottet og regionen har hatt et oppskrytt renommé, at vinene fort har rustet og  mistet sin kraft og sitt liv. Denne kvelden ble et vendepunkt. Da vinen fra Castillo Ygay 1942 passerte gjennom den strenge sensorikken av årvåkne og erfarne celler i ganen ble det en erfaring som best kan sammenlignes med å våkne opp av en skuddsalve, være i live og forstå at det hadde skjedd noe nytt og dramatisk i livet. Det er ikke sikkert at den vinen står på kartet lenger,  men det som er sikkert er at jeg kommer til å reise hit igjen. Maten er på alle måter tradisjonell, godt gjennomarbeidet og velsmakende og det beste er enkelheten i tilberedningen på trekullgrill. Maten er ikke av slikt kaliber som hos kreatørene Juan Maria og Elena Arzak eller Pedro Subljana på Akelare, eller Andoni Luis Aduriz  på Mugaritz, og det er heller ikke ambisjonen her. Men Rekondos vinkjeller og vinbar og dens innhold tilhører en annen verden av smaksopplevelser. Det veier i fullt monn opp for det som skulle savnes av viderverdige matkreasjoner. Det ble rett og slett både en abstrakt og veldig nærgående opplevelse.

1942 var ikke et år med mange lykkelige mennesker. Vinen ble laget det året og minner oss på menneskets urkraft og urokkelige seiersvilje.

Og den koster ikke mer enn flybilletten til Baskerland.