Det gamle slagordet om at kunden alltid har rett gjelder ikke hos Peter Luger.
Med mindre du er blant stamkundene og har spist doble porterhousesteak her gjennom mange år. For resten av gjengen gjelder helt andre spilleregler. I den lange køen av et internasjonalt publikum en solskinns søndag, i møte med den tyggegummi tyggende Maitre d’i brun dress, er det lett å tenke at immigrasjonskontrollen på flyplassene er verdens triveligste folk til sammenligning.
Bordbestillinger er helt imperativt men kun som en slakk retningslinje ved ankomst. Uansett skal det ventes et minimum av en times tid ved baren, men ettersom baren er fullsatt sitter folk langs vegger og slitne asiatere sovner på teppene før de slipper inn i bierstube lokalet med de rå bordplatene og møter verdens mest overfladiske servitører i falmete hvite skjorter og i et tempo som om de skulle ha gått på dette gulvet siden starten i 1887. Mange mener at Peter Luger er byens beste steakhouse og selveste monsieur Michelin har gitt dem en stjerne for maten. Selv kan innehaverne skryte av at USDA kjøttkvaliteten er en ren familie hemmelighet. Etter den drøye ventetiden i baren er alt såre enkelt. Velge en steak for to, tre eller fire. Steak begrepet her blir en folkelig banalisering av Porterhouse eller dobbel T-Bone. Det finnes også single steak eller rib steak. Liker man en banal jumborekecocktail før kjøttet eller Lugers sizzling bacon til 50 kroner pr. skive eller en banal forrett med tomater og rå løk i skiver eller en enda mer banal issalat med bluecheese smuler over kommer dette deisende inn på bordet som båret inn av hovmester James hos Grevinnen Sophie. Liker man å gå til Peter Luger for underholdningen skyld kan det være godt å vite at moroa fort koster en svær neve dollar i ren cash og at de ikke aksepterer kredittkort. På plussiden kommer at stedet er åpent 7 dager i uken hele året for lunsj og middag og at USDA kjøttet smaker fantastisk.
