Stella er både institusjonen som tiden har glemt og inkarnasjonen av det folkelige franske kjøkken. Et møtested for alle dem som er ute etter en uklanderlig god lunsj eller middag. Ett bestemors kjøkken, som franskmennene elsker å kalle maten som rørte dem i barndommen. La cuisine Grand Mere får franske øyne til å bli blanke. Bestemor var kanskje ikke den fremragende kokka, men det kan tenkes at hun tok med seg familien for å formidle den gode matstemningen. Stedet er åpent 7 dager i uken fra morgen til kveld. Bordreservasjoner er alltid smart, men restaurantdirektøren, hovmesteren, servitørene og barmannen anstrenger seg for at det ryddes plass hvis man har glemt å booke inn i forkant. Vi møter den klassiske, engasjerte franske gjestfriheten og energien i maten og serveringsballeten. Alt er effektivt gjennomført med humor og parisisk ironi og glimt i øyet. Til tider kan det virke som man er med i Allo Allo serien i alt som foregår hele tiden på det travleste. Servitørene annonserer bestillingene høylydt, det ropes og gestikuleres og larmen fra kjøkkenet og kokkene bidrar bare til at det blir god stemning og godt humør hos alle.

På menyen glimter det til med all den tradisjonelle brasseriematen vi drømmer om. Her finner du en av byens beste Plateau de fruits de mer, det innholdsrike skalldyrfatet med superfriske ingredienser. Men også østers i stort utvalg, snegler, gåseleverterrine, griselabber og Andouillettepølsene - de stramme tarmpølsene som fort kan bli for mye for utrenede norske ganer oppvokst på hvetebolle, brunost og vafler. Men som er en ypperlig start på måltidet sammen med et glass champagne eller en kjølig gulgrønn chablis på formiddagen.

Her er også byens kanskje beste biff tartar, rørt sammen foran oss. En krisp grønn salat kun berørt av litt skarp dressing og de sprøstekte pommes frittes’ene serveres ved siden av. Kalvenyrer, entrecôte og pepperstek er selvsagt blant klassikerne og alt er veldig grundig tillaget. Lenger unna den moderne, den botaniske og den siffonpregede restaurantmaten er det vanskelig å komme. Trivselen her dreier seg om mat som hentet ut fra Larousse Gastronomique. Dagens fisk på anbefaling kan være en ovnsbakt liten piggvar eller klassikeren ”Sole Meuniere”, med andre ord en hel sjøtunge stekt i panne med mye nøttesmør og sitronsaft over fisken når den er klar for servering.

Stella er min favoritt blant brasseriene i Paris. Den tydelige grundigheten og enkelheten i kvaliteten er det som gleder og fascinerer. Ikke forvent gastronomiens yppersteklasse.

Til Brasserie Stella går man for å ha en bra stund. Forretningslunsj, viktige og uviktige møter. Barnefamiler, unge og eldre par, en enslig pinne i et hjørne. Alle kommer for maten og stemningen. De store brasseriegigantene som Bofinger, La Coupole, Julien og Le Nord er gode, men kan fort bære preg av industri, stress og upersonlighet. Likevel kjører de sterkt som store lokomotiver. Folk må ha mat hver dag og Paris er verdens kulinariske navle, uansett trender, tendenser og fenomener. Hos Stella møtes man i døren av ekte glede og omsorg for at måltidet skal bli vellykket på alle måter. I tillegg har de det som gleder meg stort; Voiturier’en forann døren, han som tar bilen og passer på den til måltidet er over. Han som åpner taxidøren og ønsker deg bon appetit og som står der selv om du er den siste som forlater stedet og sier bonne nuit og merci pour la visite. Han er verdt all tipsen han kan få og det blir uansett langt billigere enn en parkeringsbot.

Stella vender jeg alltid trofast tilbake til for å nullstille og tenke igjennom hva som egentlig gjør en restaurant til noe mer enn et godt spisested. Hvor geniet ligger i all denne manuelle utførelsen. Men, ikke det at jeg grubler så mye over det, for jeg skal absolutt ikke starte noen ny restaurant noe sted til noe tid. Nå vil jeg bare nyte andres djevelske innsatser.