Et forspill av små ganefrydere -amuse bouches- som det kalles, seiler inn fra begge kanter med eksplikasjoner på hvordan smykkene skal inntas. Varme bakelser med comté, céviche på bonito, tempura på krill, krabberavioli i rødbetebuljong. Den avslappede Inaki Aizpitarte og hans rockeband av kokker og servitører danser lekent og avlappet mellom bordene. Lokalet fylles opp til randen, lydnivået også. Mer substans og eksplosive smaker bæres frem i tur og orden. Kamskjell med safran og pomelofrukt, havabbor, spinat og pioppini sopp, modnet biffkjøtt med lyse grønnsaker og salvie og ikke minst sensasjonelle desserter. Hokkaido-iskrem og husets versjon av Tocino de Cielo, karamell, eggeplomme og mandelbakverk i en uimotståelig konsistens av letthet. Hver kveld en ny og unik menu som skifter i takt med sesongene men like mye Inakis talent, hans baskiske gener og barndommens smaksminner. 

Et register av uventede og utenomjordiske kombinasjoner uten overdreven kokkefantasering.

Alt som leveres på bordet har stor presisjon og energi. Legendarisk har stedet blitt på ett tiår. Inaki var først ute og satte standarden for neo-bistro kulturen. Et sted man har lyst til å skrive inn i kalenderen en gang i uken.

Et godt råd er alltid å drikke mindre vin og mer vann. Da blir l'addition  også lettere fordøyelig.