Selve innbegrepet av italiensk kokekunst. Tomatsaus som koker hele dagen. Tomater som ble syltet og lagt på boks og hermetisert i bakgårdene i Napoli. Hver families stolthet. Hjemmelagde tomater som ble til stor industri og fulgte med til Amerika. 

Jeg vil være blant dem som vokste opp blant mødre og oldemødre som samlet  familiene til middag og maten var viktigere en søndagsmessen. Og jeg vil vokse opp i bakgården i Carroll Gardens i Brooklyn og kunne gå ned til Frank Falcinelli og Frank Castronovo og sette meg til bords blant familiene og nyte søndagsausen med cavatelli, gnocchi eller spaghettini og venusskjell. Olivenolje, capers, burrata og strattciatella.

Kunne sette fot inn i det italienske-amerikanske kjøkken. Og kjenne lukten av tomatsausen som småkoker mens kalvekjøtt blir tilberedt med frisk salvie. 

Jeg vil stolt kunne si at jeg var en av dem som lyktes i Amerika. Tok del i den amerikanske drømmen. Falcinelli vil si at møtet med Castronovo ble gnisten til stedet og at ideen om Frankies Spuntino var drømmen om at hver dag skulle føles som en søndag.

Jeg misunner begge to som har levd dette livet og lyktes med å skape ett sted for sultne folk. Her møtes familier, all verdens konstruksjonsarbeidere, eiendomsforvaltere, arkitekter, gastronomer, venner og bekjente. Fellesinteressen ligger i at alle er ute etter god, vellaget, forståelig og ukomplisert mat.

Men det er nok ikke mange av de lekne, frie søndagene igjen for The Frankies ettersom de har ekspandert virksomheten sin til Prime Meats Steakhouse vegg i vegg og Frankies Spuntino på hjørnet av Hudson Street på Manhattan. Ingen vet bedre enn meg at bak denne suksessen ligger kun hardt arbeid og tilstedeværelse. The American Dream kommer ikke av seg selv.