I jernbanehistorien var restaurantene viktige institusjoner. Et skikkelig måltid på stasjonene før den store reisen. Den legendariske ruten Paris-Ventimiglia, langs Côte d’Azur og det blå havet fikk navnet ”Le Train Bleu”. I avgangshallen i Gare de Lyon i Paris ble restauranten oppkalt etter denne berømte ruten. ”Le Train Bleu” er udiskutabelt den vakreste og mest mytiske og legendariske jernbanerestauranten i verden. Et historisk monument fra 1901. Verdt et besøk for sin kunstneriske utsmykning i seg selv. Restaurert ned til det minste penselstrøk i dette herrens år, men også verdt et besøk for en reise tilbake i tid.

Årets begivenhet er likevel jernbanerestauranten i Gare Saint-Lazare. Verdt et besøk av flere grunner. Denne adressen er et funn for alle som elsker travelheten på jernbanestasjoner, som er fascinert av at det dukker opp fenomener som Lazare hvor maten og miljøet har så mye energi og vitalitet at det er umulig å ikke ønske seg tilbake dit når man først har opplevet stedet. Lazare er mer enn et nyåpnet brasserie på en jernbanestasjon. Geniet bak er Eric Frechon. Den hardtarbeidende, utrettelige sjefskokken fra restauranten L’Epicure inne i fasjonable Bristol i rue Faubourg Saint Honoré. Når franske ministre og presidenter skal flotte seg går de til Frechon. Da Michelin delte ut stjerner i 2009 var det Frechon som fikk de ultimate tre. Da MOF eksamen gikk av stabelen i -93 var det Frechon som kunne smykke seg med tittelen Meilleur Ouvrier de France. Blant Frankrikes fremste fagarbeidere. Alt dette og mer fordi han er en begavet kokk. Omgitt av begavede og entusiastiske medarbeidere har han dratt i gang dette brasseriet i Gare Saint-Lazare. Fra 07.30 til midnatt er det mulig å styrke seg med mat og drikke her. Inspirerte frokoster, velsmakende sandwicher og formiddagsmat inntas ved bardisken i all enkelhet. Servert hurtig og smilende.

Den gastronomiske tyngden starter først tolv. På dagen. Så går det non-stop hele dagen. Hele Paris vil dit. Køen er lang, ventetiden kan bli en tålmodighetsprøve. Bordbestillinger er nødvendig. Maten er neo-klassisk fransk kokekunst og inspirert. Prisene er så sympatiske at man kan spise dagens rett hver dag. Autentisk fransk hverdagskost; Kyllingfrikassée, ribbe med surkål, klippfisk grateng, Toulousepølse med potetmos, biffkjøtt kokt i rødvin. Nye retter hver uke.

Litt mer elevert når man velger fra den innholdsrike à la carte menyen. Som perler på en snor; Grillet blekksprut med espelette pepper, gjeddeboller med krepsesaus, makrell kokt i hvitvin, kamskjell med trøffelsjy, en sensasjonell grønn salat med olivenolje og sitron, en ren oppvisning i genial enkelhet. Stekte kalvenyrer med sennep, rapphøns og kantareller, fasan med vinterkål kokt med saltet flesk og paraderetten sjøtungefilet à la dieppoise. En vandring i Escoffiers kokebok nesten. En ting er klassiske franske oppskrifter hentet ut fra det gamle testamentet. Noe helt annet er det å utføre dem og modernisere dem og gi dem en realistisk layout. Der kommer Frechons styrke til uttrykk. Han er realistisk og vet at kokekunsten på restauranten også er en maskin som må tåle full styrke hele tiden. Alle rettene skal kunne tilberedes i full storm og være like velsmakende for de få som for de mange. Lazare er et sted for alle og enhver, men under en eneste forutsetning. At man liker ekte fransk mathåndverk og er villig til å vente litt på den selv om togenes avgangstider nærmer seg. Selv om jeg skulle risikere å miste toget vil jeg be om ”Paris-Deauville” desserten. En slags uimotståelig kald, karamellisert soufflé som i min notatbok ble oppført som uforglemmelig. Riktignok etter påvirkning av et par glass Chablis, en ungdommelig Morgon fra Marcel Lapierre, og en grønn Chartreuse VEP. Aldri har ”au revoir” vært mer ekte og begrunnet enn da vi forlot stedet ved midnatt og befant oss i det forlatte ingenmannslandet mellom jernbanestasjonen og resten av byen. På Gjensyn, Lazare, Frechon og gjengen hans.